Vi visste alltid at det var militæret som stod bak borføringen
PBI Norge intervjuer Andrea kort tid etter at kjennelsen i saken som omhandler forsvinningen av hennes egen tante Nydia Erika Bautisa kom ut. Riksadvokatens kontor i Colombia har erklært at saken til Nydia Erika utgjør en forbrytelse mot menneskeheten. Militæret var ansvarlige for bortføringen, seksuell tortur og drapet på Andreas tante.
Artikkelen er skrevet av Jeanette Berg
«I går fikk vi gjenåpnet saken mot de 21 militære som var ansvarlige for hennes forsvinning, voldtekt og død!», forteller Andrea.
Sannhetskommisjonen, som ble opprettet etter fredsavtalen fra 2016, slo fast at det finnes mer enn 200 000 personer som har blitt utsatt for tvungen forsvinning i Colombia. Men tallene er usikre, og de øker jevnlig. Å lete etter sine forsvunne familiemedlemmer er også livsfarlig i Colombia. Men FNEB har klart å kjempe fram en lov som beskytter kvinnene som leter etter sine savnede – «Las mujeres buscadoras». Nå frykter Andrea at 40 års kamp skal være forgjeves dersom presidentkandidaten Abelardo de la Espriella - nasjonalisten fra ytre høyre - vinner valget.
Men hvordan kan man få en person til å forsvinne?
«I Colombia har de militære styrkene, siden 80 tallet, skapt en struktur for å få personer til å forsvinne. Innenfor militærstyrkene fantes det en etterretningsgruppe, som dedikerte seg til å begå disse forbrytelsene. Deres intensjon var at det ikke skulle ikke være et eneste spor igjen etter de forsvunne. I Colombia har det også vært tilfeller av massegraver, kropper som har blitt lagt i syre, brent i ovner, partert og kastet på havet. Men før de fikk personene til å forsvinne, ydmyket de dem på det verste. Overgriperne har gjort alt for å skremme familiemedlemmene fra å lete etter sine kjære.»
Det finnes ingen spor etter dem, og det verste er straffefriheten, forbryterne blir ikke dømt.
«De forsvunne var samfunnsengasjerte personer fra alle samfunnslag. Det var høyt utdannede og intellektuelle personer, som f.eks. menneskerettighetsadvokater. Den første advokaten til min mor ble drept, den andre ble utsatt for tvungen forsvinning. Men de mest sårbare, de med minst ressurser har også blitt utsatt. Det er viktig å påpeke at ofrene for tvungen forsvinning, som oftest også blir utsatt for tortur og eller seksuell vold. Overgriperne gjør alt for å skremme andre fra å engasjere seg politisk. Dette har skjedd med hjelp fra staten, enten fordi det er militæret selv som står bak, eller fordi staten unnlater å etterforske slik at forbrytelsene forblir ustraffet.»
Kan du fortelle oss om opprinnelsen til FNEB?
«Stiftelsen, er oppkalt etter min tante Nydia Erika Bautista. I 1987, under feiringen av den første kommunionen, var jeg som niåring vitne til hvordan militæret kom inn under familiefeiringen og bortførte tanta mi med tvang. Siden det har familien min, og spesielt moren min, kjempet en kamp for å få vite hva som skjedde med henne.»
Moren til Andrea er Yanette Bautista som etter hvert grunnla Fundación Nydia Erika Bautista. Etter at Nydia Erika forsvant anmeldte familien forholdet og annonserte borføringen, men ingen brydde seg. På denne tiden var ikke tvungen forsvinning anerkjent som en kriminell handling i Colombia. Moren begynte å møte opp på hovedplassen i Bogota, med et foto av søsteren sin, Nydia Erika. Der møtte hun også mange andre med fotografier av sine kjære.
«Moren min kjøpte en manuell skrivemaskin og begynte å skrive ned de etterlattes historier for å dokumentere forvinningene internasjonalt. Hun ble direktøren av den første organisasjonen som jobbet for familiemedlemmene til ofrene for tvungen forsvinning,ASFADDES (Asociación de Familiares de Detenidos Desaparecidos). Etter hvert ble hun også president i den latinamerikanske føderasjonen av foreninger som støtter pårørende til internerte og forvunne personer, FEDEFAM (Federación Latinoamericana de Asociaciones de Familiares de Detenidos-Desaparecidos).»
Andrea forteller om hvordan de etterlatte ofte opplevde å bli stigmatisert. De som lette etter sine kjære, ble kalt gale, forfulgt, voldtatt og truet på livet. Til slutt var moren nødt til å gå i eksil. Hun flyttet til Tyskland. Der ble hun tildelt en pris av den tyske kirken. Fra eksil stiftet moren, Yanette Bautista, Fundación Nydia Erika Bautista (FNEB) og de startet å hjelpe familiemedlemmer av ofre for tvungen forsvinning. De forsvunne kom fra alle samfunnslag, men afroetterkommere, urbefolkning og de som lever i rurale strøk har vært ekstra utsatt. De etterlatte var ofte kvinner som ikke engang hadde råd til å ta en buss eller betale for en kopi. FNEB hjalp dem, slik at det var mulig for dem å anmelde tilfellene av tvungen forvinning.
Etter at Nydia Erika forsvant, ble saken raskt henlagt og fikk totalt straffefrihet i mange år. I 1997 kom det fram av en militærapport, at kroppen til Nydia Erika ble funnet uten undertøy. FNEB har siden 2014, prøvd å få saken gjenopptatt foran høyesterett. 40 år senere klarte de det. Dette skjedde ved hjelp av spesialdomstolen for fred (JEP- Jurisdicción Especial para la Paz), som ble opprettet gjennom fredsavtalene.
«Vi lyktes med å få minst tre militærpersonell til å tilstå den tvungne forsvinningen. Men i tillegg, noe som var veldig viktig for oss, de erkjente den seksuelle og kjønnsbaserte volden som de hadde begått mot henne i fangenskap.»
Etter flere år i eksil, vendte moren tilbake til Colombia. FNEB utvidet sitt arbeid, og det ble opprettet en avdeling med advokater og psykologer som tilbød psykososial støtte og la til rette for at kvinnene kunne minnes sine kjære og det de hadde vært igjennom. «Da jeg gikk for å spørre etter mannen min, ble jeg voldtatt av en paramilitær», fortalte en kvinne. FNEB begynte å dokumentere sakene, for å kunne gi dem til Sannhetskommisjonen. I 2000 hadde organisasjonen 17 saker, nå er det 600 saker fra 8 regioner i Colombia.
«Vi ble en stor en stor familie som støttet hverandre i den svært vanskelige kampen for å oppnå rettferdighet. Da vi dokumenterte historiene til alle kvinnene som leter etter sine savnede, gjentok historiene seg. De fortalte alle om hvordan de hadde blitt presset til å slutte å lete etter sine kjære. De hadde blitt utsatt for utpresninger, kidnappinger, tortur og voldtekter. Mange kvinner hadde i etterkant blitt psykisk og fysisk syke. Vi hadde alltid konsentrert oss om familiemedlemmene våre som var ofre for de tvungne forsvinningene. Men etter å ha hørt alle disse historiene, skjønte vi at vi som etterlatte også er ofre. Så vi bestemte oss for at vi måtte gjøre noe. Moren min sa; vi skal skrive en lov. En lov for å beskytte familiemedlemmene til de som har blitt utsatt for tvungen forsvinning. En lov for «kvinnene som leter» (Las mujeres buscadoras). Vi må hjelpe dem å oppnå rettferdighet.»
Og har dere oppnådd rettferdighet?
«Vi prøvde å finne støtte hos kongressen og komitéene, men de brydde seg ikke om oss. Det ble også stilt spørsmål om hvorfor loven bare skulle gjelde kvinner. Det er to grunner til sistnevnte. De fleste forvunne er menn, derfor er det flest kvinner som leter. Men det har også med det patriarkalske samfunnet å gjøre, fordi det er vi kvinner som havner i rollen som omsorgspersoner. Kvinner blir også staffet på en annen måte enn menn, ved at de blir utsatt for seksuell vold.»
«Siden vi ikke fikk noe gehør i Colombia, begynte vi en rundreise i Europa. Vi reiste hit til Norge, til Spania og Frankrike. Loven ble tatt svært godt imot, og den ble ansett for å være historisk. Parlamentsmedlemmer og utenriksdepartementer begynte å skrive brev med oppfordringer om at lovutkastet måtte legges frem for politisk debatt. Det ble sendt til sammen 150 brev, som vi klarte å mobiliser med støtte fra PBI og Amnesty International. Vi fortsatte kampen, og takket være den internasjonale støtten, sivilsamfunnet og flere organisasjoner, klarte vi å få vedtatt en lov som beskytter «Las Mujeres buscadoras». Den 18. juni 2024 fikk vi loven vedtatt.»
Nå er du på rundreise i Europa. Hva er ditt mål og håp for dette besøket?
«Vi er på denne rundreisen, for at loven skal bli satt ut i livet! Vi ønsker at kvinnene som leter (Las Mujeres Buscadoras) anerkjennes som fredsbyggere, fordi de aldri har gitt opp kampen for rettferdighet. Derfor må ikke det internasjonale samfunnet glemme dem. Vi ønsker at en slik lov en dag skal gjelde alle ofre for tvungen forsvinning, for kvinner i Palestina og Syria. I Europa finnes det også tilfeller av tvungen forsvinning, som for eksempel i Spania under Franco-tiden.»
Andrea forteller at FNEB nå jobber for å oppnå oppmerksomhet rundt loven, og for å skape press, slik at den faktisk blir implementert. Ifølge henne, er det et stort problem i Colombia at man vedtar lover som ikke følges. Helt frem til januar i år, kjempet FNEB for å få på plass et reguleringsvedtak. 28. januar 2026 ble forskriften som regulerer loven endelig signert.
«Forskriften fastsetter en plan for hver institusjon som skisserer hva de må gjøre for å iverksette loven. De fleste institusjoner har fått seks måneder på seg til dette arbeidet. Institusjonene må opprette et register over kvinnene som leter (Las Mujeres Buscadoras), og vurdere de økonomiske, psykologiske og sosiale konsekvensene de har hatt, og ikke minst forbrytelsene de har blitt utsatt for. Men etter alle disse månedene, har vi ennå ikke sett noe til at implementeringen av forskriften er igangsatt. Så vi kom tilbake hit, for å gjøre det samme som forrige gang, skape oppmerksomhet og oppnå støtte fra det internasjonale samfunnet. Men dersom høyresiden kommer til makten, vil vårt 40 års lange arbeid være forgjeves!»
Kan du fortelle oss hvilken rolle PBI spiller i å beskytte menneskerettighetsaktivister?
«PBI har hjulpet oss å gjøre om vår smerte til rettigheter. PBIs arbeid og deres ledsagere har vært helt avgjørende for gjennomslaget i FNEB sin kamp. Moren min var den første som ble ledsaget av PBI. De stod ved hennes side hele veien, da hun dro i eksil, og da hun kom tilbake til Colombia. Det gjorde at hun kunne fortsette sin kamp. De ledsaget henne da hun demonstrerte, til politiske høringer, og også da en høyrepresentant fra Kongressen slang døra i ansiktet hennes. PBI støttet vår første rundreise i Europa, og gjorde at 150 brev ble sendt til Colombia. Nå gjenstår det å se hva som skjer etter valget. For det er stor risiko for at en høyreregjering vil jobbe for å få fjernet denne loven.»
Hvordan kan det internasjonale samfunnet støtte arbeidet deres?
«De kan synligjøre vår rolle som fredsbyggere. Brevene hjalp oss. Når man bor her i Europa, kan man tenke at det man gjør ikke nytter, men for oss var det veldig viktig. Vi følte at noen brydde seg oss om oss. Det ga oss lys i tunnelen. Den internasjonale støtten er avgjørende, og det gir oss faktisk også beskyttelse.»
Har du et budskap til Norge som er garantistland for fredsavtalen fra 2016?
«Norge må fortsette å støtte fredsavtalen. I tillegg vil jeg si at vi frykter det kommende valget, fordi vi har konkrete og direkte trusler fra høyresiden om at de vil fullstendig demontere fredsavtalen. De går til og med så langt som å fabrikkere et juridisk grunnlag for å avvikle spesialdomstolen for fred (JEP - Jurisdicción Especial para la Paz). For oss ville det vært forferdelig. Det vil føre til at vi enten blir drept, tvunget til å forlate landet, eller at vi blir ute av stand til å oppfylle vår rolle som fredsbyggere.»
Hva er ditt håp for det kommende presidentvalget i Colombia?
«Til tross for alt jeg og familien min har opplevd, har jeg aldri gitt opp håpet, og jeg er vanligvis ikke redd, men nå er jeg det. Jeg er veldig redd for jeg vet at om høyresiden vinner vil det medføre død, og vår 40 år lange kamp kan være forgjeves. Likevel har jeg håp om at den yngre generasjonen vil redde oss, og ta til gatene i protest dersom det blir nødvendig.»
I Colombia er 23. oktober innført som nasjonal merkedag til ære for «Las mujeres buscadoras» - kvinnene som leter etter ofrene for tvungen forsvinning. FNEB har jobbet for at denne dagen også skal erklæres som internasjonal merkedag. Nylig erklærte FNs generalforsamling den 19. desember som «Den internasjonale dagen for kvinnelige søkere» (International Woman Searchers Day).
I Norge møtte Andrea representanter fra Utenriksdepartementet og norske sivilsamfunnsorganisasjoner. Besøkene fra menneskerettighetsforkjempere er en del av den politiske ledsagelsen som PBI tilbyr personer og organisasjoner som trues på bakgrunn av sitt arbeid.
Les mer om Fundación Nydia Erika Bautista på deres nettsider.
KILDER:
https://www.funcionpublica.gov.co/eva/gestornormativo/norma.php?i=241736