Yudis Alba Arteaga Guerra og José Roviro López Rivera var på besøk i Norge i starten av juni. De to er ledere fra Fredsamfunnet San José de Apartadó, som ligger nord i Colombia. I intervju med PBI Norge fortalte de om dagens situasjon og hvordan det er å bo i Fredssamfunnet.
Yudis Alba Arteaga Guerra, eller Ruby, som er navnet hun egentlig bruker, flyttet til Fredssamfunnet San José de Apartadó sammen med familien sin i 1998. Det var året etter at Fredssamfunnet ble opprettet. Den gang var hun bare et barn. Det var onkelen hennes Luis Eduardo Guerra som inviterte moren hennes til å flytte hit. José Roviro López Rivera, bruker helst sitt andre navn, Roviro. Han flyttet også til Fredssamfunnet som liten. Til tross for at flere i familien hans ikke lenger bor her, kan han selv ikke forestille seg å bo en annen plass.
Fredssamfunnet ligger i et stort ruralt område i den nordlige regionen Urabá i Colombia. Regionen er rik på naturressurser, som mineraler og tømmer, og er kjent for bananplantasjene som produserer til det internasjonale markedet. Den ligger strategisk til, ikke langt unna den karibiske kysten og grensen til Panama. På slutten av nittitallet tilspisset konflikten seg i Urabá, da paramilitære grupper gikk inn. Sivilbefolkningen falt midt mellom kampene mellom geriljagrupper, paramilitære og hæren. Mange flyktet fra området, men én gruppe småbønder slo seg sammen og erklærte bygdene sine for en frisone som skulle være nøytral i konflikten og hvor de væpnede gruppene ikke fikk adgang. Prosjektet har overlevd, og er en inspirasjon for andre lokalsamfunn, både i Colombia og internasjonalt. PBI Colombia har ledsaget Fredssamfunnet siden 1999.
-Hvordan er det for deg å bo i Fredssamfunnet?
Roviro: Jeg har bodd i forskjellige bygder i Fredssamfunnet. Jeg har måttet flytte på meg flere ganger. Inntil nylig bodde jeg i bygda La Resbalosa, hvor jeg hadde bodd ett og et halvt år, men så mottok jeg trusler via personer og av sikkerhetshensyn flyttet jeg tilbake til San Josesito, som utgjør det urbane senteret i i Fredssamfunnet. Her har jeg vært med i arbeidsgruppene, som blir ledsaget av de internasjonale organisasjonene som er her sammen med oss.
Jeg bor i Fredssamfunnet for jeg liker det, det er her jeg har blitt den jeg er. Jeg kan ikke se for meg hvordan livet mitt ville vært dersom jeg hadde vokst opp en annen plass. Fredssamfunnet er hjemmet mitt, her hvor jeg har vært 27 år av livet mitt og deltatt aktivt, og mindre aktivt selvsagt når jeg var liten.
Flere av de andre i familien har valgt å flytte herfra, men jeg blir og fortsetter kampen. I tillegg til å være med i det interne rådet, er jeg med og organiserer det daglige arbeidet. Jeg hadde også en periode hvor jeg jobbet som lærer på den alternative skolen vår, fra 2008 til 2011.
-Kan du beskrive hvordan det ser ut der du bor?
Ruby: Jeg bor i en bygd som heter Mulatos Medio, i bosetningen som heter Luis Eduardo. Navnet Luis Eduardo valgte vi til minne om Luis Eduardo Guerra som ble drept akkurat her. Vi har et minnested til ære for familien hans. Det er et sted fullt av natur, skogsdyr og fugler. Det er en elv nær bosetningen, som også var der selve drapet skjedde.
-Hvilken rolle har du i Fredssamfunnet nå?
Ruby: Jeg er koordinator for bygdene, med hovedansvar for bygda jeg bor i. Jeg har ansvaret for å organisere det kollektive arbeidet, som vi gjør i fellesskap. Det vil si at vi har arbeid som vi gjør som skal komme alle til gode, for eksempel dyrking av forskjellige matvekster. Jeg finner ut når vi bør så ulike vekster, hvor mange dager vi trenger til å gjennomføre arbeidet og hvem som kan bli med. I tillegg har jeg ansvaret for arrangementer i landsbyen min.
Så er jeg mor til tre jenter, som jeg må ta meg av. Vi bor ganske langt unna sentrum av Fredssamfunnet og der skolen ligger, så jeg underviser også barna mine. I Fredssamfunnet har vi en alternativ opplæring med en egen læreplan, som er den jeg følger for barna mine.
-Hvilke vekster er det som dyrkes nå?
Ruby: I denne perioden er det mest ris, mais og bønner som vi organiserer dyrkingen av. Forrige uke sådde vi ris. Da var det rundt sytten personer som deltok. Hvem som er med, kommer alltid an på hvem som er i landsbyen akkurat når arbeidet skjer. Det var det siste vi hadde igjen nå i denne såperioden.
-I Fredssamfunnet har dere et eget frølager. Kan du si litt om hvorfor dere har det?
Ruby: Hovedideen som ligger bak, er at vi ikke vil miste de originale frøene til planter og vekster herfra. Det er et prosjekt som startet sammen med et jordbruksuniversitet for å utveksle kunnskap med nabobygder. Særlig urfolkssamfunnene har bidratt med nyttig kunnskap og erfaring om hvordan å ta vare på egne frø og hvorfor det er så viktig. En av ideene våre er å være mest mulig selvforsynte og ikke være avhengige av det som er utenfra. Å ikke ha tilgang til egne frø, gjør oss avhengige av å kjøpe utenfra, og bidrar dermed på sikt til at det blir vanskelig å overleve som småbonde. Gjennom prosjektet har vi for eksempel fått tak i bananfrø og bønnefrø, som var noe vi ikke hadde i Fredsamsamfunnet.
-Hvordan har naturen endret seg i områdene rundt Fredssamfunnet?
Ruby: Der hvor jeg bor, er terrenget ganske kupert med bratte bakker. Når man før stod på toppene, kunne man se et levende fjell og en levende natur. Det så veldig fint ut. Ettersom flere folk har flyttet til området og startet med kvegdrift, er det blitt flere gårder som bare består av beitemark. Det er ikke et eneste tre igjen lenger på disse gårdene. Det er også gårder hvor de kun dyrker for eksempel kakao.
Vi i Fredssamfunnet kjemper for at en slik omlegging ikke skal skje med våre kollektive gårder. Vi jobber for at folk her skal ta vare på naturen. Vi trenger jorden med liv, fordi vi trenger den for å kunne puste og for å få vann. For at dyr skal fortsette å eksistere i området, trenger de skog og trær rundt seg. Hvis ikke vil de se seg nødt til å migrere til andre steder.
Man blir bekymret av endringene man ser. I Fredssamfunnet er vi imot gruveprosjektene. Dette er prosjekter som utgjør stor risiko og fare for oss. Vi har til og med mistet liv når vi har motsatt oss disse prosjektene. Det gjør at det er veldig komplisert og vanskelig. Vi i Fredssamfunnet forsøker i det minste at våre gårder ikke skal skade naturen. Vi prøver å ta vare på den og beskytte den fra miljøskadene som kommer fra gruveprosjektene.
-Det er også et større pågående veiprosjekt på gang for å knytte Medellín med Urabá. Dere jobber for at veien ikke skal gå gjennom Fredssamfunnet. Ser det ut til at dere kan klare å hindre det?
Ruby: Vi har jobbet hardt og det har vært smertefullt å komme hit vi er nå, med en midlertidig stans av den ulovlige veiutbyggingen. I hele mars stoppet alt opp i Fredssamfunnet, og vi måtte legge alt annet arbeid til side og samle oss for å forhindre at veien ble bygget rett gjennom en av gårdene. Vi klarte det, men bare delvis. Akkurat da det så ut til at vi hadde klart å stoppe utbyggingen, ble to personer drept. Det er en så fin region, full av ressurser og liv. Det er trist å vite at økonomiske interesser går foran alt og at man som småbonde må kjempe så hardt for å stoppe ødeleggelsene. Men vi skal ikke stoppe å tro på at vi klarer det, vi skal forsøke alt vi kan.
Drapene Rubi refererer til er drapene på Nallely Sepúlveda og Edison David (14 år) som skjedde den 19. mars i år. Nallely Sepúlveda var konen til en av koordinatorene i Fredssamfunnet, og Edison David var sønnen hans.
-Hva har blitt gjort så langt for å etterforske drapene?
Ruby: De statlige rettsapparatene og påtalemyndigheten har fram til nå ikke gjort noen etterforskning. Når drapene skjedde, ble det meldt fra til påtalemyndigheten for at de skulle komme til åstedet. Men de kom aldri og har ikke vist noen interesse i å finne ut av hvem som står bak eller hvilke grunner som ligger bak.
Roviro: I flere lignende saker, har det blitt satt i gang etterforskning av den som anmelder i stedet. I den aktuelle saken, har det så langt ikke blitt gjort noe. Påtalemyndigheten har kontaktet noen personer for å avlegge vitneforklaringer, men dette er ikke egentlige vitneforklaringer. De er ute etter informasjon rundt familieforholdene, for at det skal se ut som et familierelatert drap. Nå har det gått to og en halv måned og omtrent ingenting har skjedd. Det er det samme som det som har skjedd med de mer enn tre hundre andre drapene Fredssamfunnet har blitt utsatt for. Det er denne samme straffefriheten.
-Hva ønsker dere for framtiden til Fredssamfunnet, om la oss, ti år framover?
Ruby: Jeg håper at det blir en rolig region, hvor gruveselskapene ikke har fått utvinne ressursene, og jorden fortsatt er levende. Jeg håper at jeg fremdeles vil få bo i ett med naturen, og at prosjektet vårt som samfunn fortsatt er der. Jeg drømmer om at vi som er her nå, fortsatt er her om ti år, at det ikke har skjedd oss noe og at ingen flere har mistet livet. Det vil vært veldig fint om alle har fått vite hva de egentlige hensiktene til selskapene er, sånn at vi får en framtid hvor alle kjemper for å bevare naturen.
Roviro: Jeg håper også at vi alle sammen er her om ti år med livene i behold og jorda vår, og at vi ser barna våre vokse opp og realisere seg. Så håper jeg at barna som vokser opp, blir enda mer bevisste enn oss og tar enda bedre vare på livet og naturen.
-Hva kan sivilsamfunnet i Norge gjøre for å støtte dere?
Roviro: Det er veldig bra om flere organisasjoner eller lokalsamfunn kan bli med i støttenettverket vårt. Jo større og sterkere nettverk vi har, jo mer sjanse for gjennomslagskraft har vi for å få Colombia til å jobbe for å beskytte livet, jorda og miljøet.
Når man er med i støttenettverket, kan man for eksempel bidra med tilrettelegging i forbindelse med reisene våre for internasjonalt påvirkningsarbeid. Dersom Fredssamfunnet varsler om kritiske situasjoner eller kommer med krav, er støtteorganisasjonene med og sprer informasjonen videre. Noen ganger går også organisasjonene sammen og skriver et samlet brev.
For å bli med i støttenettverket til Fredssamfunnet San José de Apartadó kan man ta direkte kontakt med dem, eller vise sin interesse til oss i PBI Norge.