Denne teksten er en oversettelse til norsk av artikkelen "Hoy sepultaron al líder de tierras, Mario Castaño", av Morna Dick i PBI Colombia. I artikkelen forteller hun om sine opplevelser fra begravelsen av landrettighetslederen. PBI Colombia ledsager Comisión Intereclesial de Justicia y Paz som følger prosessen med tilbakeføring av land til internt fordrevne i Urabá. 

Folk kom med hvite ballonger hvor de hadde skrevet beskjeder som "vi vil aldri glemme deg", "han hviler i fred", "fred", og navnet hans.

Det var overskyet og det regnet mens vi gikk mot kirken og deretter til kirkegården. Mange ledere var til stede i begravelsen, og ni biler fra Colombias nasjonale sikkerhetsenhet (UNP) fulgte menneskene og bussen som hadde med seg Mario. Ordene som folk hadde skrevet forteller om en stor leder, en mann som alltid kjempet for jorda si og for folket sitt, og som alltid var med dem som et eksempel.

Fader Alberto Franco fra Comisión Intereclesial de Justicia y Paz, som også var med på  nattvaken, snakket om hvordan Mario "sådde frø", og at folk burde følge hans eksempel, at det er hardt arbeid å gjøre klar jorda til såing, og at Mario alltid hadde arbeidet hardt for sin familie og for lokalsamfunnene.

Det var trist å være der med alle menneskene og se smerten de bar på, det var en følelse av avmakt ovenfor situasjonen. Mario ble drept foran familien sin. Da kisten hans ble ført til kirkegården og under messen, besvimte noen av damene i hans nærmeste familie, og under begravelsen hørtes gråt og rop fulle av smerte.

Med andre ledsagere fra PBI snakket vi med familien og kondolerte, også på vegne av tidligere ledsagere som har delt så mye med ham. Vi minnes gleden fra da de vendte tilbake til La Larga Tumaradó i 2013 hvor også Mario var med. En tidligere ledsager har i disse dager sendt oss flere meldinger hvor han forteller at han husker hvor lykkelig Mario var for å være tilbake på gården den gangen de dro tilbake, til tross for alt det vanskelige han hadde vært gjennom til da, og at det var en stor endring å se ham der med et stort smil og lykkelig med sin familie og gruppe.

Alle er veldig redde for at det samme vil skje med et annet medlem av deres lokalsamfunn, en annen leder, og de håper at noe vil endres, de ønsker at det som skjedde med Mario skal bli kjent, at verden får vite om det som skjer i Urabá, og at regjeringen gjør noe med det.

Oversettelse: Christian A. Clementsen.