Snart fire år er gått siden Iván Duque Marquéz ble valgt som president i Colombia. 7. august trer han av, og venstresidepolitikeren Gustavo Petro tar over. I hvilken tilstand etterlater Duque landet seg, sett i et menneskerettighetsperspektiv?
To menneskerettighetsforkjempere om Duque-regjeringen
I forkant av første runde i presidentvalget snakket vi med Jomary og Franklin som ledsages av PBI Colombia. (Du kan også lese mer om dem i en artikkel vi skrev som ble publisert av Latin-Amerikagruppene i Norge i juni). Den gang var det enda usikkert hvem det colombianske folket kom til å velge som neste president og det ble noen nervepirrende uker. Det er nå klart at Gustavo Petro tar over med Francia Marquez som visepresident, men det er en krevende og vanskelig jobb å ta over etter Duque. Landet er midt inne i en humanitær krise.
“Regjeringen som er i ferd med å gå av, har vært virkelig ille i et menneskerettighetsperspektiv.” Jomary Ortegón var hard i konklusjonen og uten tvil. Hun er leder for advokatkollektivet Colectivo de Abogados de José Alvear Restrepo og har mer enn 20 års erfaring som menneskerettighetsforkjemper.
Franklin Castañada er menneskerettighetsforkjemper og leder for organisasjonen Fundación Comité de Solidaridad con los Presos Políticos (FCPP - Komiteen for solidaritet med politiske fanger). Organisasjonen er den eldste menneskerettighetsorganisasjonen i Colombia og har siden 1973 arbeidet for å beskytte rettighetene til politiske fanger og retten til fredelige protester.
Oppsummert om regjeringen til Duque fortalte Franklin: “Man kommer til å se tilbake på dagens regjering som en av de verste regjeringene Colombia har hatt siden den nye grunnloven fra 1991. Det vil altså si de siste 31 årene.”
Han begrunnet det med følgende: “Regjeringen angrep fredsprosessen og den gjorde ikke nok for å beskytte sosiale ledere. Den overlater et land med mer fattigdom, større arbeidsledighet, et høyere konfliktnivå og med en svært alvorlig matkrise. I tillegg er det en regjering som angrep strukturen i landets demokrati.”
President Duque og “uribisme”
Da Iván Duque ble valgt i 2018, vant han med nesten 54% av stemmene i andre runde av presidentvalget. Med det ble han den yngste presidenten i colombiansk historie med sine den gang 42 år. Duque representerer høyresidepartiet “Centro Democrático” som ble stiftet av den tidligere presidenten Álvaro Uribe Vélez i 2013.
Uribe, som styrte landet mellom 2002 og 2010, flagget sitt politiske prosjekt med å jobbe for demokratisk sikkerhet (“seguridad democrática”). Med det lovet han med hånden på hjertet å kjempe mot ulovlige væpnede grupper og bringe sikkerheten tilbake til folket. Militæroffensiven “Operasjon Orión” markerte starten på dette politiske prosjektet og står også igjen som den største urbane offensiven som har skjedd i Colombias historie. Da regjeringen tok tilbake kontrollen i Comuna 13 i byen Medellín i oktober 2002, forsvant flere hundre mennesker.
I etterkant har Uribe hatt sterk innflytelse på de påfølgende regjeringene, og man snakker gjerne om “uribisme” som en politisk bevegelse basert på politikken hans. Arvtakeren hans Juan Manuel Santos kom til makten med hans støtte, men de to ble etter hvert rivaler på grunn av Santos arbeid for fredsavtalen, som Uribe var i mot. Duque derimot har ofte blitt omtalt som nikkedukken (“el titere”) til Uribe.
Rapport: “Sult og krig: Arven etter lærlingen”
Organisasjonene Jomary og Franklin representerer, CCAJAR og FCPP, er en del av menneskerettighetsplattformen Coordinación Colombia - Europa - Estados Unidos (CCEEU). I samarbeid med to andre plattformer som til sammen representerer over 500 organisasjoner la de fram en rapport 14. juni som evaluerer Duque-regjeringen. Rapporten heter “Hambre y guerra: El legado del aprendiz” eller “Sult og krig: Arven etter lærlingen” på norsk, som i seg selv varsler om at Duque-regjeringen ikke har ført landet i en positiv retning.
Rapporten analyserer Duque-regjeringen i et menneskerettighetsperspektiv, og trekker frem seks ulike aspekter. Den ser på en sosioøkonomisk og humanitær krise, hvordan nåværende regjering har påvirket demokratiet, implementeringen av fredsavtalen, sikkerheten for sosiale ledere, samt internasjonale relasjoner og hva som bør prioriteres i neste regjeringsperiode innenfor menneskerettigheter.
Det er urovekkende tall som kommer fram. Drap på sosiale ledere gikk fra 116 ofre til 171 i 2021, og så langt i år er 81 sosiale ledere drept. I tillegg til at man i følge det colombianske instituttet for utvikling og fredsstudie Indepaz, nådde et skremmende høyt tall på 310 sosiale ledere drept bare i 2020.
Fram mot signeringen av fredsavtalen i 2016, registrerte man stadig færre massakre og samme år ble det registrert 9. Dessverre har tallene steget på nytt. I 2020 viser tall fra Colombias forsvarsdepartement til 33 massakre, og i 2021 rapporterte FNs høykommisær for menneskerettigheter om så mange som 78 massakre, samt flere som enda ikke var bekreftet.
De generelle drapstallene har også steget. I 2017 var det 12 298 drap, mens det i 2021 var 14 159. Det er en økning på mer enn 1800 drap. Samtidig som dette er tall som kommer fra forsvarsdepartementet, uttalte president Duque til internasjonale medier nylig at de hadde klart å redusere drapstallene. Ifølge ham har drapstallene gått ned det siste året til å være de laveste tallene man har sett de siste førti årene.
I 2016 ble det rapportert 10 943 ofre for massefordrivelser, dvs. internt fordrevne. I 2021 steg tallet i været til 73 974, som vil si en økning på 675%, ifølge offisielle tall fra FN. Som det står i rapporten er dette er alle tall som viser til at fire år med regjeringen til Duque har ført til en forverring hvor flere sulter, konfliktnivået har eskalert, ulikheten har økt og man ser enda flere brudd på menneskerettighetene.
Motarbeidet fredsavtalen
I regjeringens forsvars- og sikkerhetspolitikkprogram er ikke konflikt nevnt en eneste gang. Samtidig har Den internasjonale Røde Kors-komiteen konstatert at det pågår ikke bare én, men seks forskjellige væpnede konflikter som har forårsaket at landet nå befinner seg midt i en humanitær krise.
Hvorfor president Duque har ansvar for den humanitære krisen og at konflikten har trappet opp og tilspisset seg, begrunnes i rapporten blant annet med at Duque-regjeringen ikke har vært villig til å følge opp løftene i fredsavtalen. Den har feilet med å avvikle paramilitarismen, reformere statens sikkerhetsorganer, og i stedet for å garantere for demonstrasjonsfrihet har den slått voldelig ned på sosiale protester.
Da vi snakket med Jomary fortalte hun at punktene i fredsavtalen som er lengst unna å bli implementert, er de som omhandler en jordfordelingsreform og løsning på narkotikaproblemene. Her er det løsninger som skal gi regionene med tusenvis av kokaplantasjer, mapola og marihuana muligheten til å gå over til jordbruksøkonomi. Det innebærer å ikke bare fjerne kokaplantasjene, men å sette i gang alternative økonomiske prosjekter, bygge ut veier og kommersialisere produkter, slik at det vil være bærekraftig og et reelt alternativ å gå bort i fra en økonomi basert på ulovlig kokaproduksjon.
“I stedet for å oppfylle fredsavtalen, så satte regjeringen i gang med egne programmer for å fjerne plantasjene med tvang, ved bruk av hær og politi. Mer enn 20 personer har blitt drept i slike aksjoner. Til tross for at man hadde stoppet med giftsprøytning fra fly, så annonserte regjeringen at de ville starte opp igjen. Dette gikk heldigvis ikke gjennom, takket være protester og juridiske aksjoner som organisasjoner satte i gang”, fortalte Jomary.
Duque erstattet fredsavtalen med sin egen strategi som gikk under navnet “fred med lovlighet” (“paz con legalidad”). Flere europeiske land kritiseres i rapporten for å være svært lite kritiske til Duques narrativ om en fredsstrategi, til tross for at tall fra rapporter viser det motsatte. Implementeringen av fredsavtalen har bare kommet et kort stykke på vei, og fortsetter man som Duque-regjeringen vil Colombia aldri komme i mål med implementeringen.
Menneskerettighetsforkjempere har ikke hatt sikkerhetsgarantier
Som tallene viser, er drap på menneskerettighetsforkjempere og sosiale ledere skremmende høye. Det er ingen land i verden hvor drapstallene er høyere (Frontline Defenders). Dette skjer, mens det finnes en rekke politiske tiltak for å garantere livet og arbeidet til forkjemperne. For eksempel, legges det fram gode, effektive tiltak i fredsavtalen, som Jomary forklarte oss.
Punkt 3 og 4 i fredsavtalen etablerer en rekke beskyttelsestiltak for menneskerettighetsforkjempere. Den går også enda lenger enn direkte sikkerhetstiltak, til å ta tak i de bakenforliggende årsakene. Arvtakerne av paramilitarismen skal nedkjempes, og flere instanser er satt til å gjøre sin del av arbeidet her. En av de største risikoene for menneskerettighetsforkjemperene er nemlig paramilitære. Men disse punktene har ikke blitt fulgt opp.
Et annet eksempel er det nasjonale sikkerhetsutvalget (“Mesa Nacional de Garantías para Defensores de Derechos Humanos, Líderes. Sociales y Comunales”) som skal være et rom for dialog mellom sivilsamfunnet og regjeringen.
Under presidentskapet til Duque har det kun blitt gjennomført to ganger, i 2019 og 2020, og det som et resultat av at organisasjonene gikk rettens vei for å få det til.
Det nasjonale sikkerhetsutvalget ble opprettet i 2009 og har en viktig funksjon i å utarbeide handlingsplaner, politikk og konkrete tiltak for å bekjempe volden menneskerettighetsforkjempere utsettes for. Når det ikke fungerer som det skal, går det dermed også direkte utover arbeidet til menneskerettighetsforkjempere og situasjonen deres.
Satte demokratiet på spill
Fire år med Duque-regjeringen har satt demokratiet i Colombia på spill. Dette var et av hovedpunktene Franklin trakk fram, for å forklare hvorfor regjeringen har vært så ille:
“Et av kjennetegnene ved moderne demokrati, er at det finnes kontrollmekanismer som sørger for maktbalanse mellom de tre grenene; lovgivende, dømmende og utøvende makt (“ckecks and balances”). Det innebærer for eksempel at den utøvende makten har egne kontrollorgan. Det som har skjedd i Colombia, er at disse kontrollorganene ikke lenger er uavhengige. Riksadvokaten, som skal påtale straffbare handlinger i Colombia, er en nær venn av Duque. Generalinspektøren, som skal granske virksomheten til offentlige organ, er tidligere justisminister i Duque-regjeringen. Ombudet for menneskerettigheter er ikke annet enn vakt i sine uttalelser, om han i det hele tatt uttaler seg, til tross for at hans ansvar er å vekke regjeringen og kreve handling når menneskerettighetene brytes. Duque satte nemlig inn Carlos Camargo, som har nær tilknytning til partiet hans. I tillegg er fem av syv styremedlemmer i sentralbanken utnevnt av dagens regjering.”
Jomary mente også at dette er en urovekkende utvikling og innskrenker demokratiet. Et konkret eksempel som viser dette, er arbeidet til påtalemyndighetene i forbindelse med de sosiale protestene som brøt ut i fjor. Kampanjen “Defender la Libertad, Asunto de Todas” (“Forsvar friheten, det angår oss alle”) rapporterte om 87 drap på sivile, 1917 skadde, 3473 arresterte, 106 personer utsatt for kjønnsbasert vold, og 328 angrep på menneskerettighetsforkjempere og 260 angrep på presse. Påtalemyndighetene holder bare på å etterforske 29 av drapene, hvorav tre har kommet opp i domstolen. Sakene til de tre politibetjentene og en etterforsker som ble drept under protestene, er alle kommet opp i domstolen. Andre saker som har fått prioritet, er demonstranter som ble pågrepet og anmeldt for hærverk på andres eiendom.
Forventninger til neste regjering
Rapporten fra de tre menneskrettighetsplattformene, avsluttes med et åpent brev som rettes til Colombias neste president. I tillegg til de tre plattformene, er det signert av ytterligere 1000 organisasjoner og medborgere. Her legges det fram hva som bør prioriteres for menneskerettigheter de neste fire årene.
Noen av de viktigste prioriteringene er videre implementering av fredsavtalen, utarbeidelse av politiske tiltak som bøter på den alvorlige matkrisen, og å innføre grunninntekt (“renta básica”) som en del av løsningen for å få ned arbeidsledigheten. Spesifikt for menneskerettighetsforkjempere legges det frem et krav om å utarbeide en helhetlig offentlig politikk som beskytter dem og arbeidet deres.
I samtalen med Franklin, trakk han fram nettopp implementeringen av fredsavtalen som kanskje det viktigste arbeidet for den neste regjeringen. “Blir fredsavtalen implementert i sin helhet, vil det bety vesentlige endringer for oss menneskerettighetsforkjempere og forholdene vi arbeider under. Men ikke bare for oss, det vil også føre til vesentlige endringer for de som bor i rurale områder i Colombia. Det vil innebære en sikkerhetspolitikk som har som hensikt å garantere rettighetene våre, samtidig som det vil innebære en veldig interessant og nødvendig omforming av jordbruksdistriktene.”
Et viktig punkt Jomary snakket om var å anerkjenne arbeidet til menneskerettighetsforkjempere: “Jobben vi gjør må anerkjennes og det må utarbeides en politikk i samsvar med dette. Her er det også svært viktig at man setter i gang med etterforskning av angrepene som skjer på menneskerettighetsforkjempere. Slik det har vært under Duque-regjeringen, har svært få saker blitt etterforsket. Og blir ikke sakene etterforsket, fører det til nye angrep, med drap som verste utfall.”
I tillegg mente Jomary at det vil være helt sentralt at neste regjering jobber med å styrke demokratiet. Det må strukturelle endringer til, som gjør at kontrollorgan kan fungere uavhengig fra den utøvende makten, og faktisk gjøre det de skal som er å kontrollere.
Til minne for Cristina Bautista, Teófilo Acuña y Jorge Tafur
Bak alle tallene i rapporten “Sult og krig: Arven etter lærlingen” er det mennesker. Mange som har ofret livet sitt, og kjempet for et annet og mer rettferdig Colombia, til tross for risikoen de visste at det innebar.
Rapporten er dedikert til minne om de tre menneskerettighetsforkjemperne Cristina Bautista, Teófilo Acuña og Jorge Tafur. Cristina Bautista Taquinás rakk ikke å bli mer enn tretti år. Hun var urfolkskvinne og leder for urfolksreservatet Tacueyó i fylket Cauca, en utnevnelse hun rakk å få på grunn av sin innsats som sosialarbeider for reservatet. Den 29. mai 2019 ble hun drept sammen med fire andre fra urfolksgarden for reservatet.
Bondelederne Teófilo Acuña og Jorge Tafur måtte også betale med sine egne liv. Begge gjorde en iherdig innsats for organisasjonen Federación Agrominera del Sur de Bolívar, Fedeagromisbol, som jobber for rettighetene til småbønder og småskala gruvearbeidere i regionen Sur de Bolivar, nord i landet. De tok også på seg en rekke andre verv innenfor sosiale bevegelser. For lokalsamfunnene, sosiale organisasjoner og alle som kjente dem, utgjorde det et stort tap som har vært svært vanskelig å komme over.
Som ledsagere for hundrevis av menneskerettighetsforkjempere, vet PBI hvilken risiko det innebærer. 29. februar, bare dager etter drapet på Teófilo Acuña og Jorge Tafur, ble Carlos Morales utsatt for et attentat mens han reiste på motorsykkel sammen med sin kone og sin mindreårige sønn. Carlos Morales er bondeleder for Cahucopana – Corporación Acción Humanitaria para la Convivencia y la Paz del Nordeste Antioqueño og arbeider i et område som ikke så langt unna Sur de Bolivar. (I mai var Morales på besøk i Norge, som du kan lese mer om her).
Se oppsummerende videosnutt om rapporten.
Hele rapporten kan leses her.
Alle foto: Copyright PBI Norge.